Denne boka er en studie av dialektbruken til barn og ungdom som har vokst opp i Longyearbyen på Svalbard. Både språklig og sosialt framstår denne bosetningen som et ytterst spesielt norsk lokalsamfunn. Rigktignok har det vært permanent norsk befolkning i Longyearbyen i om lag tre generasjoner, men Svalbard er like fullt det eneste bebodde området i Arktis uten en regulær urbefolkning, og følgelig har øygruppa heller ingen opprinnelig dialekt. Befolkningen i Longyearbyen blir rekruttert fra hele fastlands-Norge, men omkring halvparten av de voksne beboerne kommer fra Nordland og Troms. I tillegg til den dialektale heterogeniteten særpreges dette lokalsamfunnet av en framtredende sosial labilitet, med en gjennomsnittlig botid for familier på godt under ti år. Hva skjer med de barna som vokser opp under slike komplekse og ustabile dialektale vilkår - hvilke(n) varietet(er) av norsk er det de tilegner seg? Det språklige landskapet som kommer til syne, gir ikke noe klart og entydig svar på dette, men viser tvert imot et komplisert, ja, nesten kaotisk dialektalt bilde. Dette arktiske kaoset er forsøkt analysert med en utpreget kvalitativ tilnærmingsmåte, der såvel generelle sosialiseringsteoretiske betraktninger som mer allmenn vitenskapsteori har en framtredende plass. Tromsø-studier i språkvitenskap 12.