“Det var fredag ettermiddag. Jeg åpnet avisen, men la den straks fra meg igjen. Jeg drakk og tok en bit av pølsen, men den var lunken og jeg klarte ikke svelge. En annen gang glemte jeg smerten; da jeg trakk pusten, merket jeg den likevel og stakk hendene inn mellom bena og krummet meg sammen. Jeg var så utlevert til meg selv. Det var så vondt å være så isolert og alene med seg selv, så forferdelig ikke å klare å bryte ut av seg selv. Som om noe var revet ut av meg, slitt ut av meg, et åpent sår som måtte gro. Det kom et kjærestepar forbi og jeg snudde meg for ikke å hulke. Så hulket jeg likevel, og det hjalp så jeg glemte tiden.” Den kvinnelige hovedpersonen i Vigdis Hjorths roman har opplevd tap og er langt nede. Det er utenfor sesongen, men hun reiser til en sommerhytte ved Tønsberg, til et sted der hun håper at såret skal gro fortere. Hun befinner seg i en tilstand der hun tar omverdenen sterkt innover seg. Og livet kommer til henne med et par tilfeldige mennesker som hun hekter seg fast i og opplever alvorlige ting sammen med. Vigdis Hjorth skildrer de mentale bevegelsene som gjør at man kommer videre, som gjør at sår leges. 17.15 til Tønsberg er en betagende roman om hvordan overlevelseskreftene kan vinne fram når man tror man aldri vil bli glad igjen.