Marguerite Duras tilhører en generasjon som opplevde store sosiale rystelser og menneskelige ulykker. Verdenskrigen, Frankrikes kolonikriger, fascisme, rasisme og imperialisme har satt dype spor i hennes forfatterskap, og bøkene, filmene og teaterstykkene hennes er nesten alle forsøk på å gi rystelsen et språklig uttrykk. Samtidig kretser hun om kjærligheten som et mulig sted for erotikk og grenseoverskridende erfaring. I denne studien undersøker Ragnhild E. Reinton de tematiske og litterære problemstillingene tekstene reiser. Duras artikulerer ikke bare smertefulle erfaringer, men reflekterer også over litteraturens muligheter i et samfunn som på mange måter overser dens uttrykk og forsøk på å yte motstand. Hennes tekster forsøker å nærme seg erfaringer som er brakt til taushet og ikke har noe språk. Med det berører Duras et av litteraturens og kunstens kjerneproblemer i det moderne, nemlig spørsmålet om litteraturen er i stand til å artikulere erfaringer som ellers unnslipper vår oppmerksomhet.